Farrowing Crate

I intensive innendørsanlegg flyttes drektige gylter/purker (hunngriser) til en farekasse, også kjent som en smågrissikring, omtrent en uke før grising (fødende) [1]. Grisekasser begrenser purkene slik at de ikke klarer å snu seg. Noen innendørs systemer kan ha grisingbinger som kan justeres for enten å gi purken frihet til å bevege seg eller være innesperret for å beskytte grisunger fra å bli knust. Innestengelsen av purker er ment å beskytte grisunger fra å bli knust, spesielt under grising (fødsel) og de påfølgende dagene når risikoen for knusing er høy. Grisekasser, og evnen til å begrense purka, gir enkel tilgang til smågriser for rutinemessige oppdrettsprosedyrer som ofte forekommer de første dagene av livet.

I ekstensive utendørsanlegg flyttes drektige gylter/purker til grisinghytter som ligger i et uteområde eller paddock. Farehyttene er vanligvis strøket med halm og er store nok til at hunngrisen lett kan snu seg og gå rundt. Noen hytter kan også ha vakter rundt hytta foran som purkene lett kan gå over for å komme seg ut, men holder smågriser i hytta de første dagene eller ukene av livet.

Grisekasser begrenser purka, men gir smågrisene plass til å få tilgang til juret, samt et eget krypeområde vekk fra purka for å holde dem varme og beskyttet, mens farehytter lar purka og grisungene hennes (fra rundt 1-2 uker) alder) for å få tilgang til uteområdet. Purken har tilgang til grisinghytta eller blir værende i grisingskrinet i 3-4 uker etter grising, da blir grisungene avventet og flyttet til smågris. Etter avvenning vil søya vanligvis komme tilbake i brunst (være fruktbar) innen noen få dager. På dette tidspunktet parres søya igjen gjennom kunstig befruktning som vanligvis innebærer å være innesperret i en parringsbås i flere dager, og returneres deretter til gruppeoppstalling.

I innendørsanlegg dyrkes avvente smågriser i gruppebinger med betonggulv eller lameller med eller uten sengetøy. I semi-innendørs systemer (utendørs oppdrettet eller oppdrettet frittgående) vokser grisungene ut i store, dyptliggende tilfluktsrom (også kjent som økoshelter) med sengetøy (som halm eller risskall). Mens i utendørssystemer (frittgående) kan avvente smågriser oppdrettes i lignende sengeplasser, men med et uteområde tilknyttet eller i uteområder med mindre tilfluktsrom.

Det finnes flere alternative grisesystemer til tradisjonelle grisekasser, der purker kan være innestengt i en kortere periode eller ikke innestengt i det hele tatt. Midlertidige kassesystemer begrenser purkene umiddelbart før og under grising, så vel som de første dagene etter grising, men åpnes deretter for å gi purken mer frihet til å bevege seg. Disse midlertidige kassesystemene begrenser purkene i løpet av denne tiden for å minimere risikoen for smågrisdødelighet på grunn av knusing, som mest sannsynlig vil skje under grising og i de første to til tre dagene etter grising. Rett før grising er imidlertid også den perioden en purke er mest motivert til å utføre reirbyggingsadferd og kan derfor bli frustrert hvis den ikke er i stand til å bevege seg rundt og få tilgang til reirmaterialer. Under og rett etter grising er periodene som purker sannsynligvis vil utføre komfortatferd for å lindre smerten fra grising og samhandle med grisungene for å etablere et morsbånd, noe de heller ikke lett klarer når de er innesperret i en grisingkasse.

Alternative faresystemer der søya ikke er innesperret i det hele tatt og kan bevege seg fritt inkluderer individuelle eller gruppegrisebinger med eller uten gruppeamming av smågris (brukes i innendørssystemer), innendørs grisingbinger med tilgang til uteområde og utendørs grising hytter plassert i paddocks (frittgående eller utendørs oppdrettede systemer). Gylter/purker i frittgående systemer, der de ikke er innesperret, har vist seg å vise mindre unormal atferd og mindre smerte under grising. Å gi frihet til å bevege seg under grising og diegivning oppmuntrer også mors interaksjoner med smågriser og kan oppmuntre til mer naturlig amme og avvenning av smågriser.

Å gi purkene egnet hekkemateriale er avgjørende for deres velferd. For eksempel kan det å gi halm før grising slik at de kan utføre hekkeatferd redusere stress- og smertenivået hos purker, samt forbedre grisungens overlevelse og utvikling. Videre, for å tillate medfødt fôringsatferd, bør purker i grisingskasser utstyres med passende fôrmateriale som er spiselig og/eller på annen måte tilfredsstiller purkens behov for å tygge, undersøke og manipulere gjenstander og substrater i omgivelsene hennes.

Mens alternative faresystemer som for tiden er tilgjengelige ofte er assosiert med noe høyere dødelighet av smågris enn tradisjonelle grisekasser, kan de forbedre purkens velferd betydelig under drektighet, grising og laktasjon frem til avvenning. Forbedringene i dyrevelferd kan også være til fordel for smågrisers velferd på lang sikt, og forbedre smågrisens utvikling og adferd (f.eks. økt vektøkning og redusert aggressiv skadelig atferd mot andre griser), noe som kan føre til forbedret produksjonsytelse totalt sett.